Warning: Use of undefined constant EDD_PLUGIN_FILE - assumed 'EDD_PLUGIN_FILE' (this will throw an Error in a future version of PHP) in /customers/4/0/0/homeofhope.no/httpd.www/wp-content/plugins/font-uploader/font-uploader-free.php on line 59 Reiseblogg fra India – 23. januar

Reiseblogg fra India – 23. januar

Vi vet ikke hva vi skal gjøre. Det nærmer seg avreise med stormskritt og vi har ikke lyst til å forlate barnehjemmet. Det kan egentlig ikke beskrives hvordan det er å være her, det må oppleves. Gang på gang når vi ser på barna fryde og glede seg, le, bli litt sint, får et lurt glimt i øyet, blir vi fyllt av en uendelig takknemlighet for at vi får lov å oppleve og se dette. Og for at det er virkelig at disse barna har det så godt i så trygge og gode omgivelser, med mennesker som er så glad i dem. For de som jobber her er virkelig glad i dem og det merkes og synes lang vei. Vi er så stolte av Chandra, Salomon, Victor og Navamani, som gjør en fantastisk jobb. Og som får barna til å føle at dette ikke er et barnehjem, men et hjem.

De siste dagene har det vært helt ville tilstander her i delstaten Tamil Nadu. Det bor ca 80 millioner her og en stor del av disse har gått amok i ville protester og demonstrasjoner for å beholde deres tradisjonelle “Jallikattu”, en oksekamp der mange mennesker mister livet hvert år og oksene blir plaget og torturert. Da myndighet altså nylig annonserte at dette ville bli forbudt ved lov, svarte folket med å demonstrere, streike, tenne på politistasjoner og sloss. Det meste har vært stengt og Tamil Nadu har stått stille i nesten en uke, arbeidet på guttebygget vårt inkludert. 

Men det som tross alt har vært bra, midt oppi all denne uforståelige galskapen, er at skolene også har vært stengt. Det betyr at vi har fått masse dyrebar kvalitetstid med barna. Sanden vi hadde kjøpt inn til sementen til guttebygget, har fungert helt topp som sandkasse i disse streiketider, der barna fikk prøve ut de nye bøttene og spadene de hadde fått. Vi laget butikk og solgte både nysilt sukker, te, ris og masse forskjellig godt der.

Nabokona borte i gata

Det bar blitt mange runder med badminton og utover kvelden, da vi hadde blitt riktig så varme i trøyene, ble badmintonrekkertene til gitarer og vannglassene til mikrofoner. Da konserten hadde vart en stund, fikk flere av guttene lyst til å lære å spille ordentlig gitar. Så da tok vi fram penn og papir, tegnet opp gitarhals med akkorder på og dermed var gitarkurset igang. Gitaren jeg har her nede har ganske så harde og skarpe strenger, men guttene beit tennene sammen og led seg gjennom første leksjon, med de foreløpig myke fingertuppene sine. Og jammen fikk de bra lyd.

Denne gangen hadde vi med vaffeljern fra Norge og vafler skulle vise seg å virkelig slå an. Etter at røren var ferdiglaget, måtte vi sitte en stund i spenning og vente på at strømmen skulle komme tilbake. Da lyset omsider kom på og viftene begynte å surre igjen, stod jubelen i taket der ute på trappa. Nå var det klart for steking! Salomon og lillebroren Simpson fulgte ivrig med og begge lærte med glans hvordan stekingen skulle gjøres. Det var både syltetøy og sukker til å ha på og hjerte etter hjerte sklei ned i de små indiske magene, som aldri hadde rommet vafler før.

I dag har vi vært i sybutikken “Mye Fint, Keeranur” sammen med Berit. De har et storoppdrag på gang nå og nærmere 20 arbeidere var i sving for å få arbeidet gjort. Det betyr at 20 familier i Keeranur har underhold for en god stund framover.

Vel tilbake på barnehjemmet var det tid for å feire Monicas bursdag, som barna har ventet på nesten siden vi kom. Den er ikke før til lørdag, men klart den måtte feires før vi skulle dra! Salomon hadde bestillt stor og flott sjokoladekake og vesle Keeshore hadde sørget for tre lys til kaken, for tante Monica ble 3 år. Det var helt sikkert, ifølge Keeshore. Som selv er 4 år. Men da protesterte Anbu høylytt: Nei, nei, Monica blir ikke 3 år, hun blir jo 24!! 🙂 

Ja, hvordan vi skal klare å reise fra Keeshore, Anbu og resten av gullskattene, som er så fantastisk skjønne, hjertegode, talentfulle, unike og hjertesmeltende, det vet vi ikke helt hvordan vi skal få til enda. Så om ikke vi kommer på noe, kan det hende det blir en stund til dere ser oss 😉

 

Speak Your Mind

*