Reiseblogg fra India – 17.juli

Sand i ørene, sand i nesa, sand i øynene og når vi skyller munnen renner det sand ut. Hele kroppen er dekket av et sandlag, ogå under klærne. Dagen etter klarer vi knapt å komme oss ut av senga og trappegåing synes umulig. Jada, nordmennene har jobbet! Fredag morgen skaffet vi materialer og snekret sollebrett. Sanden på lekeplassen trengtes nemlig å siles, siden alle steinene var kommet til overflaten etter noen måneders bruk. Og sile gjorde vi, til den store gullmedalje. Chandra, kokka, den nye arbeideren Anbuselvi, Victor og vi. Vi ble så ivrige i arbeidet at vi nesten glemte å ta pause. Vinden tok heller ikke pause, det blåser ekstremt her for tiden, og når man står midt oppi sanden kjenner man det godt, kan du si. Da barna kom fra skolen ville de også hjelpe til og sammen med litt forsterkninger fra bygda, var lekeplassen dagen etter forvandlet til en nydelig sandstrand, med silkemyk sand. Bare sjøen som manglet da 😉

Det var godt lørdagen kom og barna hadde fri, så vi kunne kose oss sammen hele dagen. Siden det var noen som ble forkjølet forrige helg da vi tok fram badebassenget, lot vi det være nå. Utover dagen bestemte vi oss for å bestille buss og ta en tur inn til byen hvor de har kjøpesenteret med karuseller. Det var selvsagt ingen som var imot det, så barn og voksne tok på seg finstasen og gjorde seg klare. Alle storkoste seg med de forskjellige apparatene, gutta fikk prøve rodeo, alle vant seg bamser og de hos de kvinnelige arbeiderne var massasjestolen særdeles populær etter all sandsilingen 🙂 Etterpå dro vi på nonveg.restaurant og spiste kylling og nudler. Barna var storfornøyde og sovnet på fangene våre med et smil om munnen, i bussen på vei tilbake.

I går var vi med Israel rundt og besøkte leksehjelp-prosjekter som han har satt i gang i ulike fattige landsbyer. Det gjorde inntrykk. Fattigdommen og nøden var så stor. De bodde i hytter av gamle palmegreiner, uten toalett, vask eller innlagt vann. Disse barna var så skitne og ustelte. Men så takknemlige for å få leksehjelp. De får alt de trenger av skolemateriell også, og sunn og næringsrik snacks når de er ferdig med leksene. Planen er å utvide hjelpen til disse landsbyene etterhvert som legger seg til rette. Det er selvsagt også noe som vi vil være med på.

Barna på Home of Hope var slik da vi fant dem. Nå har de blitt totalt forvandlet. Når vi igjen får et nært møte med disse dyrebare, små menneskene som er født i fattigdom og etter indisk kultur bestemt til å leve i fattigdom, kjenner vi at hjertet blør og vi er så takknemlig for at det åpner seg muligheter til å hjelpe enda flere.

Speak Your Mind

*