Reiseblogg fra India – 19.februar

Da vi kom tilbake til barnehjemmet, etter å ha vært i Madurai og sendt avgårde hele den norske gjengen, var varmen til å ta og føle på. Solen stekte brennhet og luften stod helt stille. Bare siden vi reiste, to dager i forveien, har temperaturen økt kraftig. Og enda er det tre måneder igjen til det vil være på det varmeste her. Det var bare én ting å gjøre; finne fram badebassengene! Vi brettet dem ut av skapet og begynte å tappe oppi, mens barna fikk på seg badeklærne sine. Det ble litt av en badefest! Varme og medtatte ansiktsuttrykk ble raskt byttet ut med elleville jubelrop, undervannssvømming og masse moro. Vi på sidelinjen fikk også ta del i festen, og har vel aldri før vært så glade over å bli sprutet på.

Forrige uke kom altså fire nye fra Norge og dermed ble vi en god gjeng på ni stykk tilsammen. Oppholdet deres begynte med et besøk hos Nelsonfamilien. Det var veldig koselig å treffe alle dem igjen, også det siste skuddet på stammen; vesle Darlena til Junior&Lulu. Hun kapret all vår oppmerksomhet med en gang.

Det var noen spente barn i Keeranur som ventet på oss da vi endelig ankom barnehjemmet. Guttene var ekstra spente for de hadde hørt rykter om Håkons fotballtalent. Da det det var klart for kamp ettet skoletid, kom guttene skjelvende med fotballsko- og shorts. De lurte veldig på hvordan de skulle klare seg mot denne vikingen av en fotballkjempe. Men det varte ikke lenge før iveren tok over for frykten, og da gav gutta alt. Dermed var fotball fast post hver dag etter skolen.

Sybutikken vår, Mye Fint, er det jo Berit som er ansvarlig for. Derfor var det stor stas for de ansatte der å få besøk av henne og familien. Bedriften gir, blandt annet, enker en inntekt som de kan forsørge seg og barna sine med. De får endel større ordre fra lokale klesprodusenter, og har også levert tøyposer både til Berit’s Mye Fint-butikk i Norge og til Askeladden Barnehage.


Onsdag kveld var det endelig tid for “julekvelden”. Da var det utdeling av gavene vi hadde med fra Norge, både fra Askeladden Barnehage, faddere og andre givere. Vi hadde bestilt en gigakake, og det Bjørg ikke visste, var at denne julekvelden faktisk også var en overraskelsesbursdagsfest for henne. Derfor stod navnet hennes over hele den store sjokoladekaken. Hun ble virkelig lamslått og fikk en feiring hun nok aldri vil glemme. Vi håpte alle at kvelden aldri skulle ta slutt, for det var så gøy å kose seg sammen. Det å se den gleden barna viser når de får noe, er helt magisk. De genuine gledesutbruddene, de store smilene og tårene som triller fra takknemlige øyne. Og den umiddelbare trangen til å takke og takke og takke. Ja, slike julekvelder er litt annerledes enn dem vi opplever til vanlig.

Dagen etter hadde vi bedt barna fri fra skolen, både for at vi kunne feire ekstra lenge, men også for at vi ville ta dem med på en liten morotur til byen. Vi leide buss, som virkelig hadde slått an som tidenes russebuss i Norge, med vegg til tak-tepper, blinkende fargelys og kraftig lydanlegg. Dette er, vel og merke, en helt vanlig buss i India. I denne doningen kom vi oss altså inn til Palani sentrum, med barna godt plassert på hvert sitt norske fang. Vi begynner å bli stamgjester på mini-tivoliet på mini-kjøpesenteret der nå, men det er likevel et stort høydepunkt, både for store og små å få lov til å boltre seg der.

Vel tilbake på barnehjemmet hadde Rebecka og Maria mange nye leker å lære bort, og barna var lærevillige og elsket både de lekne nordmennene og alle de gøyale norske lekene. Til og med en basketballkurv fikk de laget, med materialer de fant på plassen. Det var derfor med tungt hjerte barna måtte ta farvel med syv av dem på fredags morgenen. Det er det triste med å få nye venner; å måtte si hadet. Men nordmennene reiste med lommene fulle av lange, personlige kjærlighetsbrev fra barna og vitende om at de har gitt barna opplevelser for livet.

I Madurai, før avreisen, besøkte vi leksehjelp-prosjektet som Israel driver der. Det er så gripende å få treffe disse menneskene som lever i den ytterste fattigdom, uten annet enn bananblader, pinner og strå til hus. Dyr og mennesker lever om hverandre og gjør som best de kan for å klare seg fra dag til dag. Det er vanskelig å demme opp tårene, som kommer fra hjertet som slites istykker av å se dette. Hos mange av de voksne vi treffer har allerede lyset sloknet, de vet ingen vei ut av situasjonen sin. Men hos barna funkler lyset i øynene fortsatt. De håper fortsatt på en framtid. De håper på hjelp. Fra oss. Derfor har vi begynt i det små. Og håper det kan bli en hjelp. Til de som trenger det mest.

Speak Your Mind

*