Reiseblogg fra India – 27.februar

“Eh, mamma, kunne jeg kanskje fått noen penger…?”. “Okei, hvor mye tenkte du på da, jenta mi? 10 rupies eller 5 rupies eller?” “Kanskje 5 rupies, så kunne jeg kjøpt kjeks på skolen.” “Ja, vennen, jeg skal finne fram, så får du før du går”. Det er vesle Abi som har en helt daglidags samtale med Chandra på morran. På siden sitter tante Ina med tårer som triller nedover kinnene. Å se den vesle kroppen som tripper litt av spenning i vente på svaret, men som likevel utstråler full trygghet…det er så dyrebart. Tenk at barna har dette enkle tillitsforholdet til dem som har blitt foreldrene deres her på barnehjemmet. Som elsker mamma Chandra, og opplever å bli elsket tilbake. Da tør man å spørre om penger til kjeks. Slike situasjoner gjør kanskje ekstra inntrykk fordi en har sett så mange tilfeller av barn-voksen relasjoner her til lands som er preget av frykt, usunn respekt og usikkerhet. Men vi er så takknemlige for at Home of Hope er fri for nettopp dette.


Siden sist vi var her har vi hatt snekkere til å bygge inn skyvedørskap i flere av romma. Det gir rikere muligheter for oppbevaring av mye forskjellig som fort hoper seg opp på et barnehjem. Så her om dagen tok vi fatt på rydde, vaske- og sorteringsjobben, med å få alt ut av kofferter og diverse, og inn i disse skapene. Alle voksne trådte til og det ble en festlig oppdagelsesferd av ulike ting som dukket opp. Vi glemte rent å spise, for dette var altoppslukende. Innen vi var ferdige var rommene blitt som nye og Chandra & co hadde fått organisert alt på en oversiktlig måte i de nye skapene. Vi rakk også å bygge opp en togbane på gulvet, som vi hadde fått med fra en giver fra Norge. Så da barna kom fra skolen, var begeistringen stor. Alle ville prøve dette nye, som de aldri hadde sett maken til før. Vi voksne satt trette, men tilfredse med innsatsen og så på.

 

Denne uken var det også tid for å ta en skikkelig handletur til storbyen. Vi leide bil med sjåfør og la ivei mot Coimbatore, med en lang liste i sekken.Vi skulle ha en trykkpumpe, som kan gi litt ekstra trykk i vannkranene. Men det var langt koseligere ting som også stod på listen. Bamsene i stua trengte å skiftes ut, vi trengte plakater til leksesalen, påfyll til sakkosekkene og kakaopulver som barna kan ha i melken innimellom. Og myyyye mer. Sjåføren fikk større og større øyne og lengre og lengre armer for hver eske og pose han måtte hjelpe oss med å stable inn i bilen. Og da vi tilslutt vendte nesen hjemover, lå bamsene stablet oppå girspaken, egga hadde vi i fanget og det var det ikke mange millimeterene som var tomme for varer. Da barna våknet morgenen etter og kom tuslende ut i stua, litt omtåket og morratrøtte, var det gøy å se reaksjonene deres da de fikk øye på de nye bamsene. De ble tatt inn i varmen umiddelbart og ble ønsket velkommen i Keeranur-familien vår med noen lange, myke klemmer og lykkelige hjertesukk.

 

Nå har det kommet en herlig gjeng fra Østfold hit, de har vært hos Israel i Madurai og nå er det ikke mange minuttene før de ankommer barnehjemmet. Vi og ungene gleder oss og i skrivende stund holder barna på å forberede en varm velkomst til dem. Dere skulle vært her og sett de fantastiske pynteferdighetene deres. Noen går rundt med farget krittpulver i hendene og former de vakreste blomster og hjerteligste ord på bakken ved inngangspartiet, mens andre lager blomsterbuketter av blomstene fra hagen. “Cellofanen” de pakker dem inn i er plastikkomslaget som var på skjerfene de fikk i gave forrige uke. Bukettene ser ut som de kunne vært kjøpt på MesterGrønn. Varmere velkomst skal man lete lenge etter.

 

Barna storkoste seg med nok en gjeng fra Norge og var lykkelige over å få bytte ut leksene med en lekekveld med dem. Det var selvsagt velkomment med en liten fest til, hvor Thor Ivar dramatiserte og fortalte en veldig spennende historie fra da han var ungdom. Da hadde Thor Ivar langt hår og det hadde han selvsagt sørget for å ha på plass for anledningen, og da han kom durende inn på “motorsykkelen” sin (som egentlig var Kishore’s bittelille sykkel), lå barna i en krøll på gulvet og gapskrattet. Anne Gro og Nadia disket opp med godteri av mange slag, som ble en sikker vinneravslutning på en opplevelsrik kveld.

 


Ikke nok med de flotte velkomstgavene, men da gjengen skulle reise videre igjen, fikk de et lass med flotte egenproduserte avskjedsgaver også. På Home of Hope flyter kjærligheten fritt, alle blir tatt imot med åpne armer og barna har en egen evne til å få hver enkelt til å føle seg spesielle. Barna opplever å bli elsket og sett, og denne kjærligheten og omsorgen gir de videre. Da er det vanskelig å ikke legge igjen hjertet sitt her når man reiser herfra.

Speak Your Mind

*