Warning: Use of undefined constant EDD_PLUGIN_FILE - assumed 'EDD_PLUGIN_FILE' (this will throw an Error in a future version of PHP) in /customers/4/0/0/homeofhope.no/httpd.www/wp-content/plugins/font-uploader/font-uploader-free.php on line 59 Reiseblogg fra India – del 2

Reiseblogg fra India – del 2

Mandag 14. juli

Endelig var tiden kommet til å få treffe Mary og Antony og familien igjen. Det var et godt gjensyn, ikke bare med dem, men med hele slekta som dukket opp i den lille leiligheten deres. Stolt fant AntonyAntony fram de nye stolene de fikk sist vi var der og noen fikk også hedersplass i den nye senga. De akutte redselstårene som dukket opp i oldebarnas øyekroker idet de store, bleke Barna koser seg med besøk.menneskene entret rommet, ble raskt endret til smil og latter da vi fant frem godteriet. Idet vi forlot leiligheten ble vi spurt om å bli med en tur innom svigersønnens svigersønn for å innvie en bønnekonferanse de skulle starte akkurat da. Det kunne vi jo ikke si nei til. Da vi kom fram var det et bittelite hus vi kravlet oss inn i, hvor det satt tre ivrige menn og ventet. Men størrelsen og antallet til tross, hadde de fått tak i et gedigent lydanlegg. Vi var noe spørrende til dette, men idet vi skulle begynne å be fikk vi stappet en mikrofon i hånda. Og da skjønte vi at høyttalerne var ikke påtenkt de som var til stede på denne samlingen, men de som ikke var til stede. Høyttalerne vendte nemlig ut av bygget og da vi begynte å be, jallet det over hele bydelen. Denne frimodigheten har kanskje innesluttede nordboere litt å lære av.

Ina og Angel

 

Det var med stor fryd vi kunne legge i vei mot Palani mot slutten av uken. Da vi nådde hotellet vårt fikk vi en overveldende varm velkomst med hjertelig klemmer og gledesutbrudd. Og hotelldirektøren, Mathew, bekreftet det vi følte inni oss: «dette er ikke hotellet deres, men hjemmet deres!» Så her hjemme på Hotell Abirami storkoser vi oss.

 

Michael RajTidlig neste morgen ruslet Monica og Ina ned trappen for å treffe Michael Raj, en gutt fra barnehjemmet i Trivellore, som hadde reist mange timer med buss for å treffe «tantene» sine igjen. Vi så etter den lille vennen vår og hadde ikke helt ventet å treffe han igjen i en voksen, kjekk ingeniørstudent, som satt og leste avisen der nede i resepsjonen. Men alt kjentes som før da han inni armene våre sa «jeg kan ikke tro dette, jeg er så lykkelig for å se dere igjen!» Det var så koselig å ha han på besøk og mens vi ruslet rundt i Palani, mimret vi om gode gamle dager. Mens vi satt og spiste lunsj sier han plutselig «tante, husker du Ti Makaroni? Vi synger den fortsatt hele tiden hjemme, jeg og søsknene mine.» Da lot Ina og Michael Raj restaurant være restaurant og begynte klappesangleken ved bordet, den som vi lekte hver ettermiddag for ti år siden. Det er med stor ømhet og glede vi ser at det går godt med barna «våre», at de får seg utdannelse og kan klare seg selv.

På tomta vår

Det var stort å få ta med Tone og Michael Raj ut til Keeranur og vise dem barnehjemstomten og sybutikken vår. Butikken vår får stadig nye oppdrag og nå har Victor kommet i kontakt med et firma som ønsker å bruke oss fast. Det vil sørge for en mer stabil arbeidsmengde og sikrere inntekt for de to sydamene våre, Mary og Marianna, som har jobbet på spreng den siste tiden for å holde tritt med bestillingene. De er to smilende, skjønne damer som er så takknemlige over å få lov til å ha en jobb. Vi har fortsatt ikke fått noe klarsignal til å begynne å bygge barnehjemmet, men om et par dager reiser vi til Madurai for å snakke med advokat og revisor der. Så håper vi at den turen gir resultater.

Barnemøte!!

Gledelig gjensyn med "tantebarna"

Tone leker med en liten gutt fra bygda.Utover dagen begynte barna å stimle seg sammen utenfor gårdsplassen til Chandra og Victor. Alle i landsbygden hadde hørt at nå var det tid for barnemøte igjen. Etter hvert smøg de seg inn døra og fant plassen sin på presenningen som var lagt frem. Det sluttet ikke å sive folk inn før gårdsplassen var fylt til randen og vi var over 130 stykk til sammen. Denne gangen lærte vi dem «Hode, skulder, kne og tå» både i raskt og veeeldig sakte tempo, noe som virkelig engasjerte. Så dukket plutselig Peter og Johannes opp, i Victor og Inas skikkelse, og da de kom til «tempelet» fant de Stian liggende lam der. Det gikk et jubelbrus over hele barnegruppa da «Peter» tok hånden hans og reiste ham opp i Jesu navn, og han begynte å løpe omkring, akkurat som bibelen forteller. Etterpå var det utdeling av kake, snacks og godterier og en liten tube norsk nugatti til hver. Dette er noe barna sjeldent opplever og de kom fram og takket og klemmet, én etter én, da festkvelden var over.

Hode, skulder, kne og tå!

I dag har vi fulgt Tone til flyplassen. Det har vært flott å få vise henne India i to uker og hun har virkelig hatt respekt med seg. Mannfolka har formelig rygget bakover da hun har presentert yrket sitt, fengselsbetjent! Har hun pistol på seg?? Eller gevær? Men det var ikke lange tiden hun skulle ha med dem før både store og små var sjarmert i senk av den norske blondinen. Det var trist å sende henne av gårde og vi og India savner henne allerede. God tur hjem, Tone!

 

 

Comments

  1. Savner dere også♥
    Tone

Speak Your Mind

*