Reiseblogg fra India – del 6

Judah
Judah

Tirsdag 22. juli

Når ballen først begynner å rulle i India, ruller den rimelig fort. Iallfall sammenlignet med når den ligger helt stille, som dokumentsaker gjerne gjør i India. Nå som byggeprosessener på gli, fant vi ut at vi var nødt til å ta en snarvisitt til Chennai for å rekke med alt vi skulle. Så, natt til søndag, heiv vi oss på nattbussen fra

Barnevelsignelse til Judah

Barnevelsignelse til Judah

Palani til Chennai. Om nattbuss i India er komfortabelt? Vel, den har liggeseter så vi fikk i alle fall får strakt oss ut. Men for å gi et lite inntrykk: Monica har en skritt-teller-app på telefonen sin, og innen vi hadde kommet halvveis til Chennai hadde hun nådd skrittmålet, som er 10 000 skritt. Grei trening!

På søndag var vi så heldig å få overvære barnevelsignelsen til Israel og Berthas sønn, Judah. Hele det store møtelokalet var pyntet med masse ballonger og bilder av Judah hengende overalt. Ellers var det fullstappet av folk, men Judah tok det med knusende ro. Han sov seg gjennom, stort sett, hele seremonien. Han er en fantastisk skjønn, liten gutt, ikke ulik sine foreldre, som tok oss med storm. Vårt besøk kom ganske overraskende på dem, og det gjorde det jo i grunnen på oss også, men vi hadde ikke mer enn rukket å få satt oss ned på stolene (ja, de hadde faktisk fått stoler i dette lokalet) før det ble annonsert fra talerstolen at Ina og Monica med team kunne komme opp og synge en sang på tamil og en på norsk. Ja, så da gjorde vi det, hele gjengen, Monica også.

Mange gode venner er samlet.

Mange gode venner er samlet.

I dag fikk vi endelig treffe vår kjære venn og gode hjelper, Rajaram, igjen. Altså, ikke den lille gutten vi skrev om her om dagen, men den voksne Rajaram. Han kom og spiste frokost med oss på morgenen og så fartet vi rundt med ham og vekslet penger og fikk snakket med en meget dyktig revisor han presenterte oss for, hans egen faktisk, som skal hjelpe oss med noe av det resterende papirarbeidet. Vi kan ikke få sagt hvor deilig det er når man møter de rette folka

Softwareengineer Sathiyamoorthy kom også på besøk.

Softwareengineer Sathiyamoorthy kom også på besøk.

som sier «ikke noe problem, dette skal jeg ordne i løpet av uka!»

Deretter bar det videre til Spencer Plaza, et helindisk, gammelt kjøpesenter hvor vi hadde en avtale om å treffe noen, men ikke hvem som helst. Det var Rajkumar, Jebaraj, Suresh, Sathiyamoorthy og Amalore. Noen av de fantastiske skattene våre fra barnehjemmet i Trivellore. Det har faktisk blitt 10 år siden sist vi traff noen av dem. Dette Indiaoppholdet har vi så og si blitt nedringt av disse skattene som ønsker å treffe oss igjen. Og det ønsket er jo selvfølgelig inderlig gjensidig. Det er bare noe som skjer med hjertet når man treffer «barna sine» igjen.

Stor, større, størst!

Stor, større, størst!

Selv om ingen av dem riktignok er barn lenger. Rajkumar kom med den vakre konen sin og Amalore med babyen sin, Sathiyamoorthy skulle gifte seg om tre måneder.

Ina, Suresh, JebarajDa vi satt rundt bordet og spiste, hele gjengen, føltes det som en familiemiddag hvor alle koste seg og ønsket at det aldri skulle ta slutt. Vi fikk full oppdatering om livene deres, og stolte som noen hønemødre, satt vi med tårer i øynene og hørte på hvor bra det gikk med dem og hvor takknemlige de var for at de fikk være på dette barnehjemmet i Trivellore i barndommen. Mange gode minner strømmet på og vi nøt hvert eneste ett av dem sammen. Da vi hadde tatt gruppebilder og skulle skilles fra hverandre, sa Suresh, «kan vi be?» Så stod vi der da, midt i trappa på kjøpesenteret, hånd i hånd i en stor ring og takket Gud for at han er så utrolig god mot oss. Indere viser sjelden noe særlig følelser i offentlighet, men nå rant tårene både hos gutter jenter.

Vi vil samtidig få benytte anledningen til å gratulere vår gode venn, Carina, med dagen i dag! Hipp, hipp hurra!!

 

Speak Your Mind

*