Reiseblogg fra India – del 7

Onsdag 23. juli

 

På hotellet i Chennai sjekket Bjørg inn på et enkeltrom. Men det viste seg at hun slett ikke var alene på rommet, hun hadde fått med seg en romkamerat inn uten å registrere ham. Denne karen hadde spist hull i bærenettet hennes og forsynt seg av kjeksen. Bjørg velger å tro at det var en mus, men av størrelsen på hulla å dømme, bør det nok minst ha vært en rotte. Hun slapp heldigvis å betale for dobbeltrom.

Ashwin storkoser seg med "norsk mat"

Ashwin storkoser seg med «norsk mat»

Før vi forlot Chennai for å vende nesen tilbake mot Palani, traff vi vesle Ashwin og mammaen hans igjen. Siden vi var der sist, hadde de funnet en liten

Ashwin og Jeya Suriya har flyttet inn i leilighet.

Ashwin og Jeya Suriya har flyttet inn i leilighet.

hybel/leilighet som kunne leies. Victor ble med og så på den og dette virket veldig greit. Det var et depositum på 500 kr og en månedlig husleie, med strøm og diverse utgifter, på 200 kr. Vi har allerede fått en fast giver som vil støtte denne lille familien, så dermed var det med stor glede vi kunne si til dem at de nå skulle få flytte i hus. Men når man har bodd på gaten, er det ikke bare til å flytte inn i en bolig. De hadde jo ingenting å møblere den med. Dermed tok vi dem med på handletur og fikk kjøpt gassbrenner til å lage mat på, kopper og kar, madrasser, vifte og ellers ting som trengtes. Det var en fornøyd og takknemlig familie som fikk tak over hodet denne dagen. Neste skritt blir å finne ut hva vi kan gjøre for Ashwins døve storebror, Jeya Suriya, i forhold til skole og hjelpemidler.

Vi holder fortsatt på med å finne en løsning for de barna som vi fant sovende under broen. Det ser ut som det faktisk kan ordne seg i løpet av kort tid, så vi ber og håper på en lys framtid for disse fire, kjære barna.

Da det nærmet seg middagstid fant vi et sted vi kunne spise sammen med begge disse familiene. Det var en fryd å se dem, med stor appetitt, spise seg gode og mette. Vesle Ashwin, på tre år, insisterte på at han kun skulle spise pommes frites og den «norsk krydrede» maten. Han kikket på oss hvordan vi gjorde det og så fant han både gaffel og skje og prøvde å spise. Og han håndterte bestikket på en imponerende måte, til at han bare spiser med hendene til vanlig. Så vi ble i grunnen sittende og måpe og beundre vår vesle storsjarmør.

To gode venner spiser is

To gode venner spiser is

.

Etter en nok en livlig natt på bussen var vi tilbake i Palani og da kjente Stian at håret begynte å kile ham i nakken. Dermed var det bare én ting å

Monica og Ashwin i ivrig lek.

Monica og Ashwin i ivrig lek.

gjøre: finne en frisør! I India!!! Vi visste at gutten var tøff, men dette var en dristighet av det sjeldne slaget. Så vi la i vei nedover gata og kom til en frisørsalong som så overveldende proff ut. Vi kom oss på innsiden og forklarte ærendet vårt. Da Stian sank ned i frisørstolen ble det mumlet en

Stian skaffer seg ny sveis i India!

Stian skaffer seg ny sveis i India!

stille bønn fra hans kvinnelige medreisende, som stod og betraktet det hele. Men det var jo ikke annet enn festlig å se den dyktige frisøren som med stor presisjon førte både saks og barbermaskin. Det så ut som en kunstner som jobbet iherdig med kunstverket sitt. Og jammen ble det stil over resultatet. Det så ut som han ble ganske imponert selv også, frisøren. Før vi forlot salongen måtte vi selvsagt ta de obligatoriske gruppebildene, med Stian, fanklubben hans som kunne pustet lettet ut, og frisøren. Da vi vandret tilbake nedover gaten lot ikke komplimentene vente på seg fra alle andre som også var imponert over sveisen, som kom på den nette sum av 28 kroner.

Speak Your Mind

*