Da jeg var i India, Juli 2013.

Ruth Elise på indisk landejordNesten hver gang Ina og Monica har skullet reise ned til India de siste årene, har de spurt litt fritt om ikke jeg skal være med. Hver gang har jeg sagt at det ikke passer, men jeg har tenkt med meg selv at en gang i livet må jeg jo nesten bli med. Det ble denne sommeren. 8. Juli reiste jeg alene til Chennai, hvor jeg skulle møte de andre, siden vi ikke hadde fått like billetter. Der bodde jeg hos familien Varghese, våre venner Nelson og Thara, og på grunn av noen hikk i reiseruten, fikk jeg treffe deres datter Julie den kvelden, da jeg måtte overnatte fordi jeg mistet flyet til Madurai. Det var likevel en svært inntrykksfull dag, og jeg var glad for å få være med familien, hvor jeg følte meg hjemme, selv i en helt annen kultur hvor de spiser mat med høyre hånd.

Jeg har tatt meg selv i å svare litt unnvikende hver gang noen spør, «hvordan var det i India?». Etter hvert fant jeg et standardsvar: «Det var varmt». Deretter vurderte jeg reaksjonen til de lyttende, om de faktisk var interesserte i en videre avhandling. Hvis det var tilfelle, kunne jeg gå fortsette med å fortelle om de store kulturforskjellene og de mange nye inntrykkene jeg fikk i løpet av reisen. Som for eksempel det at arrangert ekteskap var normen, og at det faktisk gikk an å være lykkelig gift, til tross. Det var en ny oppdagelse for meg som alltid har sett på arrangert ekteskap og tvangsekteskap som det samme, hvor ingen ender opp lykkelige. En annen ting var det at det i noen områder var strengere på nettopp denne arrangerte ekteskapskulturen i kristne sammenhenger, enn ellers. En observasjon som med litt ettertanke kanskje ikke er så overraskende, med tanke på at kristne i sine kulturer ofte er generelt mer konservative enn andre, og da også til tider holder mer fast på kulturelle tradisjoner.

Møte med barna i KeeranurDa vi reiste ut til de mindre landsbyene utenfor Palani, hvor vi holdt de det meste av oppholdet, fikk jeg oppleve forskjellen på menneskeverdet, i hinduenes og Inderenes øyene. Jeg følte det først smigrende, men etter hvert skjemmende, all den oppmerksomheten vi hvite fikk av lokalfolket. Ved de første møtene med de store smilene, gode hilsningene, og gjestfrie bud inn på te, tenkte jeg at dette var et vennlig folk. Og det stemmer jo. Men så begynte jeg å tenke om de var like vennlige og gjestfrie mot sine nærmeste naboer som hadde mindre enn dem selv. Dette fikk jeg da et inntrykk av at de kanskje ikke var. Da kom tanken om menneskeverd, og hvordan det er så forskjellig i denne østlige kulturen hvor karmaen og kastesystemet rår. Disse menneskene tar vare på syke, gamle hunder, i tilfelle det er en slektning fra et tidligere liv. Samtidig kan de se sterkt ned på de fattige på gaten, fordi de da må ha vært et dårlig menneske i sitt forrige liv, for å fortjene en slik status i dette livet. Oss derimot, hvite og velkledte som vi kanskje var, vi var som mellommenn til Gud for mange av disse menneskene, og de tilbød oss både det ene og det andre. Svært gjestfrie, blide og vennlige. Basert på dette visste jeg ikke om jeg skulle glede meg eller skamme meg over situasjonen. Det var så trist, og virket så urettferdig at vi skulle behandles kongelig, kanskje bare fordi vi var hvite. Vi er jo ikke noe bedre enn dem, og har ikke gjort noe for å fortjene noe mer. Allikevel er vi rikere. Samtidig var jeg selvsagt takknemlig og satte stor pris på gjestfriheten som ble vist oss, og takket Gud for muligheten til å be for alle de både barn og voksne som presset seg frem til oss etter møtene der Victor prekte. Det var en stor velsignelse.Chandra og Ruth Elise i gatene i Keranur

Men det jeg satte mest pris på, var da jeg fikk snakke med enkeltmenneskene. En ettermiddag vi var i Palani og kjøpte inn kjøkkenutstyr med Chandra i en stor varehandel, var det ei jente som jobbet i butikken som ville vise meg ting jeg kunne kjøpe. Mens hun viste meg rundt, spurte hun meg også litt ut om hvem jeg var og hva vi gjorde. Siden vi var en god stund i den butikken, fikk jeg derfor snakket en stund med henne om dagligdagse ting, og om språk og ekteskapet hennes og felles interesser. Hun var ett år eldre enn meg. Tilslutt fikk jeg Monica til å ta bilde av oss sammen, siden jeg nå regnet oss som venner, og hun ville så gjerne ha det bilde, og gav meg sin postadresse. Jeg skal derfor bestille noen kopier av disse bildene og sende til henne, sammen med et brev. Dette var et bekjentskap som ble stiftet sånn uten videre, og det er en ganske ny opplevelse for meg, som jeg likte veldig godt.

Besøk hos Mary og AntonyFattigdommen i India var stor, det er noe jeg vet som et faktum, og delvis fikk se på gatene og i noen hjem. Da vi var hjemme hos Mary og Anthony, et eldre ektepar som har bodd det meste av sine liv på gaten, og kun de siste årene hatt et lite rom å bo på, tenkte jeg på at dette er jo ikke riktig eller rettferdig, men hva kan jeg gjøre med det? Men så tenkte jeg på hvordan Ina for ca. 10 år siden traff Anthony der han satt på gaten, og har igjennom alle disse årene holdt kontakten med han. Til tross for språkbarrierer og hans alkoholproblemer og sykdom, har han gjennom denne kontakten, fått oppleve frelse og fornyelse, han har sluttet med alkohol og helsa er bedre, og nå, endelig, har han et hjem. Jeg tenkte da på den store forskjellen det må ha utgjort i hans liv. Ett liv, som er så mye verd, og menneskene rundt ham som får se forandringen, som dette kan ha en innvirkning på. Han er fortsatt fattig, han bor bare på ett rom, og har ikke en seng en gang, men sammenlignet med slik det var, og ikke sammenlignet med typisk vestlig levestandard som han aldri har opplevd eller kanskje noen gang kjent på, vil jeg tro at denne forandringen har gjort ham ti ganger rikere enn han var.

Da er det litt lettere å se med håp på det ett menneske kan gjøre i ett annet menneskes liv, og videre ett til, og ett til.
En dag reiser jeg nok tilbake til India. Jeg vil gjerne treffe igjen de vennene jeg fikk, og de vennene jeg kan få. Mitt første møte med en ikke-vestlig kultur, har lært meg hundre ganger mer enn hva en historie bok eller wikipedia kunne lært meg om dette folket, tankegangen og livsførselen. Likevel tror jeg ikke to uker var nok. Ikke på langt nær.

Skrevet av Ruth Elise Hausevik Johnsen

Speak Your Mind

*