Warning: Use of undefined constant EDD_PLUGIN_FILE - assumed 'EDD_PLUGIN_FILE' (this will throw an Error in a future version of PHP) in /customers/4/0/0/homeofhope.no/httpd.www/wp-content/plugins/font-uploader/font-uploader-free.php on line 59 Fredag 8. januar

Fredag 8. januar

Snapchat-6288342520553692585Med Stian og maaaange ting til barnehjemmet i minibussen, vendte vi nesen mot Palani igjen på tirsdag ettermiddag. Vi klarte akkurat å skyfle unna plass til oss tre og sjåføren så vi fikk sitte, ellers var det rimelig fullt. Både inni og på taket. Iløpet av tre dager fikk vi fyllt en minibuss og en lastebil med møbler og alt mulig til barnehjemmet. Det er ingen lek å handle i India, det som tar en halvtime hjemme i Norge, tar 5-6 timer (uten å overdrive) i en indisk butikk. Og det var ikke bare én butikk vi var innnom, for å si det sånn! Så det var med en godt prøvet tålmodighet vi forlot Chennai ☺ Snapchat-6915137479871890054

Et godt stykke over midnatt rullet vi inn på barnehjemmet for å laste av alle tingene. Det var en fryd å se det flotte, opplyste bygget, midt i den mørke Keeranurnatten. Vi måtte liste oss inn på soverommene en tur også, for å få et lite glimt av dem vi hadde savnet så veldig de siste dagene. Og der lå gulla våre, sammenkrøllet i de rene sengene sine og sov sin dypeste søvn. Ved synet av disse vakre, små, ble hvert minutt av tålmodighetsprøven i Chennai glemt og vi bare gledet oss til det skulle bli morgen så vi kunne klemme på dem igjen.

Snapchat-1925459242610884503Dere kan tro det var stas å få treffe onkel Stian dagen etter! Magendran, Anbu og Prakash kjente ham jo fra før, men for de andre var Stian helt ny. Det la ingen demper på begeistringen! At han i tillegg hadde med seg indisk kinderegg, var helt greit ☺ Å se noen kose seg så veldig og så lenge med kinderegg, var rørende. De var helt oppslukt av de små overraskelsene som gjemte seg inni egget og vi hadde en lang lekestund med de forskjellige, små tingene.DSC_0890-1

På kvelden fant Ina fram alle tegningene og brevene som barna på Superklubben i Askeladden barnehage, hvor hun jobber, hadde laget til barna på barnehjemmet. Barna syntes det var spennende å se de flotte, norske tegningene og koste seg når de hørte alt det fine de hadde skrevet. De ble veldig overrasket da noen av dem så sine egne navn på tegningene -visste noen barn i Norge virkelig hvem de var? Ja, nå føler de at de har fått venner i Norge og de hilser så mye til Superklubben!

Snapchat-3473901984791731544I dag har vi vært på rusletur i Palani, det er stadig ting å ordne. Litt spesielt å rusle rundt i t-skjorte og stekende sol, når vi hører om lassevis av minusgrader og snø hjemme i Norge. Men det går helt greit altså! 😉 Det er mye rart å se når vi vandrer sånn, løshunder, løshøner, løshester, kuer, en forvirret mann som står med begge beina plantet i kloakkrenna mens han snakker med seg selv, mens det rett på oppsiden sitter en gutt og gjør sitt fornødne i den samme renna! Fersk, dunstende fisk til salgs i solsteiken og skjønne, små barn som leker med pappesker i veikanten. DSC_0899

DSC_0902Da vi gikk nærmere ett av disse barna, kom straks mange flere fram, fra det som skulle vise seg å være hjemmet deres; noen stolper satt mot hverandre, holdt sammen av et stort, utslitt tøystykke. Mammaen kom vaggende etter barna, høygravid og sliten, men med vakre trekk som barna hadde arvet. Seks barn var det, det syvende lå i magen og kunne være på vei ut når som helst. Mammaen, hun var 24 år..! Eldstejenta var 10. Altså begynte mor i rollen sin allerede som fjortenåring! Det var mye å fordøye. Enda mer ble det da nestminstemann på to år kom løpende rett inn i armene våre, som om han kjente oss. Han virket glad for å se oss, ikke redd. Som om han tenkte at vi var en sikker havn, noen som kunne hjelpe han, gi han en framtid. Hadde livet på gaten allerede lært han at gatelivet ikke var et blivende sted for en langhåret storsjarmør som han? Ikke godt å si hva den vesle karen tenkte, men klemmene fra de skitne kinnene hans, fulle av sår, gikk langt inn i hjertene våre. Snapchat-8848816344824728502

Ved siden av “huset” deres var det et stort tre, med kraftige greiner. Dette ble brukt som klesskap. Her hang det fillete klær i alle størrelser, de tristeste bladene vi har sett et tre ha. Tenk om noen av klesskapene på Home of Hope kunne bli deres og fylles med nye klær. Tenk om vi kunne få vaske kinnene og rense sårene til Lillegutt og svare på bønnen fra klemmene hans: ja, vi skal hjelpe deg!

 

Speak Your Mind

*