Warning: Use of undefined constant EDD_PLUGIN_FILE - assumed 'EDD_PLUGIN_FILE' (this will throw an Error in a future version of PHP) in /customers/4/0/0/homeofhope.no/httpd.www/wp-content/plugins/font-uploader/font-uploader-free.php on line 59 Reiseblogg – 16. juli

Reiseblogg – 16. juli

Judah og pappa Israel

Judah og pappa Israel

Det var med nød og neppe vi rakk flyet i Paris, som skulle ta oss videre til Muscat og så India. De som ikke rakk flyet, og som ikke ble like gjennomvåte av svette som oss da vi spurtet gjennom hele Charles de Gaulle-flyplass, det var koffertene våre. På torsdag kom min bagasje tøffende i en auto og sent fredag kveld kom Monicas med en mann som hadde det som jobb å busse hele veien fra Chennai (12 timer!) med mistet bagasje. Snapchat-5038409482445281591

Yr-appen brukes ikke like flittig her nede som hjemme, så vi vet ikke helt hvordan været er i Norge. Men her er det iallfall hett! Da vi kom ut av flyet kjentes det ut som vi gikk inn i en varmeovn, som ingen har kommet på å slå av enda. Det er faktisk så varmt og tørt her at vi har sett flere selvantente skogbranner langs veien, som en følge av det. Så om det regner litt for mye hos dere i nord, må dere bare sende det nedover 😉

Vi var først et par dager i Chennai og besøkte Nelson og familien. Koselig å se alle sammen igjen og selvsagt lille hjerteknuseren, Juliana, som er hele familiens midtpunkt. Deretter bar ferden videre til Madurai, hvor Israel kom og møtte oss på flyplassen. Han hjalp oss med å ordne endel nødvendige ting, før vi på kvelden spiste middag sammen Judah og Berta, sønnen og kona hans.Snapchat-3841976674895307907-1

Så kom torsdagen og da var det endelig klart for å reise ut til barnehjemmet. Med Israel bak rattet gikk heldigvis turen raskt, og vi fikk planlagt mer for barnehjemmet mens vi kjørte. Det var sååå koselig å bli mottatt av barna som stod og hoppet og vinket til oss. Og det var også veldig koselig og overraskende å merke at de nye barna ikke var skeptiske i møtet med oss i det hele tatt. De kom og klemmet oss og kvitret “Monica-auntie” og “Ina-auntie” om hverandre. De hadde vel kanskje hørt at ikke vi var så farlige, selvom vi nok så rarere ut enn noen andre de hadde sett før.20160716_090357

Det er en fryd å være i Keeranur. Nå når leiligheten endelig er klar kan vi være “hjemme” på barnehjemmet hele tiden. Vi trenger ikke busse hverken til det ene eller andre stedet for å overnatte. Istedet er vi der når barna legger seg og når de står opp. Og så er barna der, klare til å holde i ei hand, sitte på et fang eller vise fram en lekse så fort vi rusler på utsiden. Minstemann, Kishore på straks fire år, ble bestekompis fra første stund. For å være helt ærlig, har vi smeltet totalt for denne lille storsjarmøren! Han har igrunnen skaffet seg hele barnehjemmet som fanklubb. Og da vi skulle reise til Madurai igjen for å besøke barnehjemmet til Israel i dag, strakte Kishore ut armene og spurte om han kunne bli med. Jeg løftet han opp og spurte om han syntes det var greit å være borte helt til mandag; “ikke noe problem” svarte han med et glimt i øyet og begynte å vinke til Victor.

Man har jo ikke lyst til å reise fra slike gullskatter, bare å reise til Madurai er altfor langt. Så hjemferden til Norge, ja, den tenker vi ikke på.

 

Speak Your Mind

*