Reiseblogg fra India – 28. juli

20160726_11051020160718_175948“Chennai city, yeayeey, young girls city, yeayeey…” er sangen som vi begynner å nynne på idet vi lander. Det gjør vi hver gang vi lander i Tamil Nadu’s “hovedstad” Chennai. Sangen lærte vi for tolv år siden, av barna, da vi jobbet på barnehjemmet i Trivellore. Men Victor lander også i dag, etter å ha flydd for første gang i sitt liv. Dere skulle ha sett han! Han minnet meg om første gang jeg kom inn i godteributikken på Svinesund som barn. Han kikket høyt og lavt, alle steder, med et stort glis om munnen, og skulle ta bilder like mange steder. Da de sa over høytalerene at alle måtte slå av telefonene før takeoff, hadde han ingen forståelse for det. Så det lot han være og fortsatte å ta bilder og filme helt til lenge etter vi hadde landet. Om barna på barnehjemmet skulle savne oss og bli litt rastløse etter vi har reist, har Victor nok av underholdning for en stund på telefonen.Snapchat-3117188349107253245

20160725_180924Vi kommer iallfall til å savne barna. Det blir vanskeligere og vanskeligere å reise fra dem. Å klemme barn, som ellers pleier å være veldig pratsomme og aktive, men som blir helt stille når vi sier hadet, mens store tårer kommer til syne i øyekrokene deres, ja, det gjør avskjeden hjerteskjærende. Det er noen fantastiske skatter vi har på barnehjemmet. Hver og en har sin dyrebare, unike personlighet og sammen blir de en søskenflokk, med høylytte søskenkrangler og avslappende kosestunder i sofakroken. Da myndighetene kom for å gjøre en sjekk hos oss forrige uke, sa de “barnehjemmet deres er jo ingen institusjon, det er et hjem!” Og de var overveldet over alt de så og opplevde, til og med av Chandras kokkekunster.

Snapchat-411021822594203157Tross den triste avskjeden som skulle komme, hadde vi en fantastisk siste dag med barn og voksne i Keeranur. Anbarasan har akkurat blitt 9 år og Keshore blir straks 4, derfor hadde vi en stor feiring for dem på mandag. Chandra hadde tilberedt poori (lefselignende) med en deilig kyllingrett til. Jeg gjorde et forsøk på å kjevle ut de første pooriene, som egentlig skal være runde, men med kjevlen i mine hender ble de både firkantete og syv- og åttekantete. Så etter en liten stund sa Chandra høflig: nå er du veldig sliten, du må heller gå og leke litt med barna, tror jeg! Diskrét la hun mine nederst i den store bollen og fortsatte uforstyrret.20160725_203956

Salomon hadde vært i byen og bestilt en kake hver til guttene med navnene deres på, og med norske ballonger, bursdagshatter og -fløyter ble det full fest i stua. Vi begynte selvsagt med kakekutting og spising, akkompagnert av indisk (u)melodiøs bursdagssang, og fortsatte deretter med middagen! Tradisjonen tro fikk guttene skjorte og bukse i bursdagsgave, som de gikk og skiftet til med én gang. Knallfine ble de. Vi feiret og koste oss og da det ble leggetid var det ingen som var klare for å sove. Så med pysjene på, fortsatte vi festen med sang, dans og lek og godterispising, etter tannpuss! Omsider sovnet barna søtt (bokstavelig talt) med smil om munnen, mens tantene gikk rundt og gav dem den siste nattaklemmen for denne gang.IMG-20160728-WA0000

Snapchat-8394127280502683262I skrivende stund har vi lettet med flyet igjen, på vei hjem. Takknemlige for alt vi har fått oppleve i India denne gangen. Og takknemlige for at dere der hjemme som er med å gi, gjør det mulig å hjelpe skjønningene som har fått et hjem og en fantastisk familie i gave i Keeranur. Det er synd det er så langt mellom Norge og India, for dere skulle alle ha vært her og sett på miraklene som utspiller seg hver dag i dette hjemmet. Takk for all deres støtte! Uten den hadde ikke pliktoppfyllende Sudha på 11 år kunnet si med tårer på kinnene ,idet vi vinket hadet, “thank you, Norway, I will miss you, auntie!”.

Vi savner deg også allerede, vakre Sudha, og gleder oss til vi ser dere alle igjen!20160718_175931

Speak Your Mind

*